Røde damer, grønt liv.

Gjesteinnlegg av masterstudent Marte Skaara: Jeg har samlet mer enn 800 løsninger på klimaproblemet fra alle mulige slags folk, fra skoleelever til statsministeren. Når jeg er ute og snakker med folk om klima, så møter jeg ikke nettrollene og de sinte klimaskeptikerne, jeg møter folk som, uansett politisk ståsted og holdninger til klimaendringer, bryr seg om framtida og ønsker å skape et godt samfunn for neste og framtidige generasjoner. Det gir så mye håp og tro på at vi sammen kan møte klimautfordringen på en god måte. For fem år siden startet jeg klimakortene, et prosjekt hvor jeg spør folk om hva de tenker om klimaendringene og klimaløsninger, får dem til å skrive ned svaret på et lite kort, og poster kortene på Instagram-kontoen The Climate Cards . Folk skriver så mye fint og lager så fine kort. Men noen klimakort blir jeg litt ekstra glad for. I oktober i fjor satt jeg meg ned og skrev et brev til min største helt, JaneGoodall . Jane er dama som reiste til Kenya p

Gjesteinnlegg av Hilde Susan Jægtnes, surrealist og pragmatisk frilansforfatter * Jeg går alltid i vranglås når folk vil definere meg som kvinne, eller noen med utpreget kvinnelige interesser. Ikke fordi jeg føler meg undertrykket eller undervurdert, men fordi jeg ikke har lyst til å gjøre noe eller interesse meg for noe som jeg ikke har valgt hundre prosent selv. Derfor har jeg nesten hele livet vært i opposisjon til det jeg har oppfattet som kvinnelige aktiviteter: a) matlaging b) strikking/sying/håndarbeid c) hagearbeid Med mine to brødre vokste jeg opp med gutteleker og jenteleker side om side. Jeg lekte med Barbie (som ofte ble kidnappet og deretter enten reddet av Ken eller drept) og babydukker med stive hoder, armer og bein og lealause torsoer (som jeg kledde på, skiftet bleier på, ga flaske til og så videre – dette fremsto som monotont og kjedelig da jeg ble åtte år, samme år jeg begynte å skrive poesi). Samtidig lekte jeg med Lego, Playmobil og Matchbox-biler.

When the animals come to us, asking for our help, will we know what they are saying? When the plants speak to us in their delicate, beautiful language, will we be able to answer them? When the planet herself sings to us in our dreams, will we be able to wake ourselves, and act? Gary Lawles  

Jeg leser akkurat en bok av den belgiske psykiateren Paul Verhaeghe om hvordan samfunnet vi lever i former vår identitet. Han mener at vi har to drifter i oss - en drift til nærhet og en drift til autonomi, og at disse kommer tydelig fram i vår psykologiske utvikling som barn. Vi trenger både å være et selvstendig individ, men vi trenger også å være del av et samfunn. Han mener at alle trenger nærhet og tilhørighet for å være sunne og friske mennesker. Verhaeghe skriver at vårt neoliberale samfunn har formet vår identitet i altfor stor grad mot å jage etter selvstendighet, og at dette har mange negative konsekvenser. Fra side 236: "The postmodern individual suffers from a strange type of dissociation, a new form of split personality. We condemn the system, are hostile to it, and feel powerless to change it. Yet at the same time we act in a way that reinforces and even extends it. Every decision we make - what to eat and drink, what to wear, how to get about, where to go on

Gjesteinnlegg av forfatter Heidi Sævareid Da jeg skulle låse opp sykkelen min i dag, oppdaget jeg en bie som krøp rundt på sykkelstativet. Den så puslete ut, og lettet ikke selv om jeg stakk fingeren nesten helt borti. Antagelig kom den fra bikubene på taket til markedet like ved . Jeg bor i Bristol – et sentrum for Urban Pollinators Project , men selv om det finnes flere bier her enn i mange andre byer, var jeg fast bestemt på å redde akkurat denne bien. Det var hjerteskjærende å se hvordan den strevde med å lette. Jeg husket humletipset som har gått viralt i flere omganger siden det først ble lagt ut i 2015, så jeg løp tilbake til stamkafeen min for å be om sukkervann og aller helst også litt bananskall, som ble anbefalt i det virale innlegget. Den hyggelige baristaen Sam hadde selv reddet en bie med sukkervann, så han var ikke sen om å løse opp litt sukker i vann og skrelle bananen han hadde tatt med til lunsj. Jeg fortet meg tilbake til sykkelstativet, men da satt bien på as

Aldri prøvd dette før! Går det at ny salat vokser ut av gammel stilk?? Ser ut til at det skjer noe her, ja. Men de er også litt brune og rare og jeg byttet vannet, fordi det var lysegrønt.

Da Joanna spurte om jeg ville være med på å lage blogg om klima og klimaangst sa jeg ja med én gang. Jeg er kronisk syk, med både borreliose og post commotio syndrom (såkalt "langvarig hjernerystelse"), og har få krefter og lite å gi. Men akkurat dette er så viktig at jeg ikke trenger å nøle. Hvis jeg har noen krefter å bruke vil jeg bruke dem på dette. Jeg har bekymret meg om klimaet siden jeg var barn, og jeg bekymret meg faktisk så mye for det i oppveksten at jeg ble nødt til å filtrere det vekk da jeg ble eldre, fordi jeg ikke hadde nok redskaper å takle det med. I mai i fjor skjønte jeg alvoret av plastavfall og -forurensning og begynte å leve mer avfallsfritt. I februar i år meldte jeg meg inn i Extinction Rebellion, et par måneder etter at den norske avdelingen ble opprettet. Men det var ikke før nå i april, da jeg hørte på den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg holde en tale i Berlin, at alvoret virkelig sank inn over meg. Jeg har, som Joanna skrev, visst om fak

When despair for the world grows in me and I wake in the night at the least sound in fear of what my life and my children’s lives may be, I go and lie down where the wood drake rests in his beauty on the water, and the great heron feeds. I come into the peace of wild things who do not tax their lives with forethought of grief. I come into the presence of still water. And I feel above me the day-blind stars waiting with their light. For a time I rest in the grace of the world, and am free. Wendell Berry

JEG LAGER FRUKTPOSE: Først fant jeg fram noen klær som var ødelagte eller med hull i. Denne helgen har vært sånn middels. Onsdag var det vanskelig å slappe av etter en uke med mye arbeid, men på torsdag fikk jeg omsider kommet meg av stressekspressen. Jeg begynte å gjøre alle forfalte småoppgaver og leste nyheter og tekster jeg hadde glemt å lese. Blant dem var en Facebook-post  som min venninne Frøydis hadde bedt meg om å lese flere ganger. Jeg satte i gang og en bølge av angst fylte meg. Jeg gikk ut på kjøkkenet og så fjernt ut av vinduet. Samboeren min kom inn og spurte hva som var galt. Forskremt befalte jeg ham å lese det jeg nettopp hadde lest. Han kom tilbake ti minutter senere og sa: Vi må kjøpe jord og dyrke mat. Vi kommer til å sulte. Jeg kjenner til faktaene om klimakrisen (vi skal skrive mer om dem), men av en eller annen grunn har de ikke truffet meg like emosjonelt før, ikke gitt meg denne grusomme og sugende følelsen i magen. Jeg skrev til Frøydis og hun