Janes lette fotavtrykk endret verden, det kan vi også gjøre

Gjesteinnlegg av masterstudent Marte Skaara:

Jeg har samlet mer enn 800 løsninger på klimaproblemet fra alle mulige slags folk, fra skoleelever til statsministeren. Når jeg er ute og snakker med folk om klima, så møter jeg ikke nettrollene og de sinte klimaskeptikerne, jeg møter folk som, uansett politisk ståsted og holdninger til klimaendringer, bryr seg om framtida og ønsker å skape et godt samfunn for neste og framtidige generasjoner. Det gir så mye håp og tro på at vi sammen kan møte klimautfordringen på en god måte.

For fem år siden startet jeg klimakortene, et prosjekt hvor jeg spør folk om hva de tenker om klimaendringene og klimaløsninger, får dem til å skrive ned svaret på et lite kort, og poster kortene på Instagram-kontoen The Climate Cards. Folk skriver så mye fint og lager så fine kort. Men noen klimakort blir jeg litt ekstra glad for.

I oktober i fjor satt jeg meg ned og skrev et brev til min største helt, JaneGoodall. Jane er dama som reiste til Kenya på slutten av 50-tallet fordi hun så gjerne ville studere ville dyr i Afrika. Uten høyre utdanning, og i selskap av sin mor, reiste hun til nasjonalparken Gombe Stream i Tanzania hvor hun bodde i skogen og prøvde å komme nær en flokk ville sjimpanser. I Gombe oppdaget Jane at sjimpansene bruker verktøy, at de har unike personligheter og uttrykker følelser som glede og sorg, og at de klemmer, kysser og kiler hverandre – akkurat som vi gjør. Jane er det eneste mennesket i verden som har blitt akseptert som medlem av en vill sjimpanseflokk.

Jeg trodde aldri at Jane skulle svare på brevet mitt, men det gjorde hun. Og hun laget et klimakort der hun skrev: «Each one of us must do our part to leave the lightest ecological footprint – EVERY DAY”. 

Klimakortet fra Jane Goodall

 

Jane vandret inn i skogen i Gombe i et par Converse. Som oftest vandret hun barfot rundt i skogen på jakt etter sjimpansene. I møte med disse dyrene utviste hun så mye mot, og hadde så mye nysgjerrighet og empati. Hun etterlot seg så lette spor i skogen, samtidig som hun trampet ned skillet mellom mennesker og sjimpanser. Før Janes oppdagelser trodde man at det bare var mennesker som brukte redskaper og hadde følelser. Nå vet vi at dette er egenskaper vi deler med mange andre dyr. Vi vet at sjimpansene kysser, at blekksprutene tenker med armene sine, og at grupper av hvaler har sin egen kultur og utveksler sanger med hverandre.

Det er mange ting vi kan gjøre for minske vårt fotavtrykk: slutt å fly, slutt å shoppe, slutt med pose, kutt ut emballasje, kjøtt og fisk, selg bilen, og ikke kast mat. Men vårt avtrykk her på jorden handler om så mye mer enn det. Vi kan gjøre som Jane og bryte ned skillene vi har laget mellom oss og de andre dyrene, men viktigst i dag er kanskje det å bryte ned skillene vi har laget oss mennesker i mellom. Jeg kan handle som enkeltindivid, tenke at det er meg mot regjeringa, mot klimaskeptikerne, mot bilistene, mot alle som forsøpler og forurenser og ser ut til å ikke bry seg. Men det gagner bare systemet. Vi lever i et system som vil ha oss til å tro at vi er individuelle forbrukere – at vi er alene.

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å finne sammen, våge å tro på at de andre også bryr seg om framtida til hvalene, sjimpansene og menneskene. Vi kan velge å være borgere som står sammen i møte med den største utfordringen livet på jorda noen gang har stått ovenfor. 

Marte, sammen med lammet Utopia (kalt Pia)