En motvillig kjøkkenhagekonvertitts betroelser

Gjesteinnlegg av Hilde Susan Jægtnes, surrealist og pragmatisk frilansforfatter


*

Jeg går alltid i vranglås når folk vil definere meg som kvinne, eller noen med utpreget kvinnelige interesser. Ikke fordi jeg føler meg undertrykket eller undervurdert, men fordi jeg ikke har lyst til å gjøre noe eller interesse meg for noe som jeg ikke har valgt hundre prosent selv.

Derfor har jeg nesten hele livet vært i opposisjon til det jeg har oppfattet som kvinnelige aktiviteter:

a) matlaging
b) strikking/sying/håndarbeid
c) hagearbeid

Med mine to brødre vokste jeg opp med gutteleker og jenteleker side om side. Jeg lekte med Barbie (som ofte ble kidnappet og deretter enten reddet av Ken eller drept) og babydukker med stive hoder, armer og bein og lealause torsoer (som jeg kledde på, skiftet bleier på, ga flaske til og så videre – dette fremsto som monotont og kjedelig da jeg ble åtte år, samme år jeg begynte å skrive poesi). Samtidig lekte jeg med Lego, Playmobil og Matchbox-biler.

Det aller gjeveste var fantasileker: Å lage karakterer og scenarioer med krappe, dramatiske svingninger og på den måten å utforske menneskelig oppførsel på godt og (fortrinnsvis) vondt. Til dette var det best å bruke Playmobil, Barbie, My Little Pony og japanske Pin Pon, fordi figurene var ferdig montert og klare til å settes i spill – mens Lego innebar bygging og montering og dermed utsatte dramatiseringen av storylines til etter man møysommelig hadde stablet på beina karakterenes kropper, hjem, yrker og relasjoner. Et alternativ var å hoppe over stedfortrederne og selv spille karakterene i ren fantasilek uten rekvisitter (annet enn eventuelle kostymer) – men dette krevde samarbeidsvillige skuespillere og måtte gjøres bak låste dører, noe ikke alle var komfortable med.


Etter mange tiårs prøving og feiling fant jeg ut hvordan jeg kunne gjøre min lidenskap for fantasilek om til en karriere. Per i dag definerer jeg meg som en surrealistisk, men pragmatisk frilansforfatter innen film, tv og skjønnlitteratur. Aversjonen mot ovennevnte «kvinnelige aktiviteter» har jeg holdt aktivt i live – inntil i fjor vår, da jeg kapitulerte og ble omvendt til en kjøkkenhageamatør.

*

Den som hadde fortalt den tiårige versjonen av meg at jeg skulle bli kjøkkenhagekonvertitt i en alder av førtifem år, hadde fått seg en impotent kilevink av en konfliktsky pasifist. Men på 70- og 80-tallet var vi fortsatt redde for å gå under i en atombombekrig, og visste ikke at klimatrusselen var en mer sannsynlig form for selvpåført endelikt (selv om sannsynligheten for atomkrig visstnok er på opptur).

Dessuten visste jeg ikke at jeg skulle ende opp i et forhold der jeg tilbringer halve året på landsbygda på Gotland. Sveriges største øy er karakterisert av et flatt, frodig landskap med skrinn, dog kalkrik jord. Her vokser det ville orkideer, asparges, einere, valmuer og skvallerkål, mens de imperialistiske kaninflokkene stadig øker i antall og ramponerer alt de finner av hager og vekster. En gang innførte gotlandske myndigheter en smittsom infeksjon (myxomatose) som gjorde kaninene blinde og dermed reduserte bestanden. Tilstanden vender tilbake hver høst, men med tiden har en del av kaninene utviklet resistens mot sykdommen, og for tiden overlever rundt femti prosent av skadedyrene dette groteske tiltaket. 

Som et ledd i min integrering i en landlig forfattertilværelse har jeg latt meg overtale til å delta i kjøkkenhageprosjektet. Motivasjon: Å føle at jeg bidrar til å redde kloden ved å produsere egen mat, og å utvide repertoaret fpr samboeraktiviteter gjennom å «høste våre frukter» som vi har samarbeidet om å så og dyrke. Jeg, en kronisk hageskeptiker, har svelget hårete kameler (som for øvrig befinner seg i virkeligheten på jordet til en svensk kamelbonde i området) og investert i en old school, matnyttig, godartet og rasjonell menneskelig aktivitet. Jeg har blitt en motvillig, nesten stolt og nesten aldri sutrende kjøkkenhagegartner.

I fjor vår gjerdet min samboer G. og jeg inn et område av hagen (for å beskytte mot kaninbeistene), gravde den opp og sådde jordbær, sukkererter, hodesalat, plukksalat, romanosalat, gulerøtter, rødbeter og reddiker. Rett etter vi sådde, sanket vi tørre hestepærer fra naboens beiter, bløtte dem opp i vann og spredte dem utover jordsmonnet før spirene rakk å trenge gjennom overflaten. Reddikene glimret med sitt fravær, men alle andre vekster spratt frem og trivdes i løpet av sommeren og høsten. Riktignok var sukkerertene av et trevlete slag som viste seg å være uspiselige – men salaten mettet oss og tilreisende sommergjester i månedsvis, gulerøttene var oransje, gule og grønne og ble flittig brukt, jordbærene ble fortært uten sukker og fløte, og rødbetene har jeg ingen minner om (jeg må ha fortrengt dem – rødbeter er skremmende i sin aggressivt blodlilla fargesterkhet), men var ifølge G. også en suksess.

*

I år ble det satset på salat, sukkererter, mammas importerte hvitløksfedd (Thermodone, opprinnelig fra Frankrike), rødbeter, gulerøtter, pastinakk, og jordbær. Vi har også plantet diverse blomstersorter som ikke kan spises, men som er estetisk tilfredsstillende og drar til seg insekter, sommerfugler og så videre.

I år gjentok vi ikke hestepæretrikset etter den harde innledende lukesjauingen, og dette forklarer kanskje motgangen vi har opplevd. Så langt har kjøkkenhagen vært overgrodd av mystiske ugressorter som ligner kjempekløver og andre inntrengere som har forkludret oversikten, mens de plantede vekstene har nølt med å vise seg. Men etter G.s solide lukejobb mens jeg var bortreist i Kraków begynner konturene av årets produksjon å tre frem.

Mammas hvitløksknoller har reist seg høye og sterke og kan sankes fra og med juli. Salaten har samlet seg i en overdimensjonert, rotete busk og skal spises for første gang i kveld. De sirlige radene vi plantet lar seg endelig beskue. Men sammenlignet med fjoråret står årets avling i kaosets og forvirringens tegn.

Hvordan holder bønder ut en så uviss, vekslende og tilfeldighetsbasert tilværelse?

Hvordan lar man være å ta det personlig når timevis av planlegging og hardt strev gir så ujevne resultater, og man er prisgitt jordsmonn, værforhold og millioner av mikroorganismer man verken kan se eller kontrollere?

*

Det er noe voldsomt over vekstene som sprenger seg opp av den mørke jorden. Da jeg var barn, ble jeg livredd da TV-skjermen viste bilder av gress og andre planter som hadde blitt filmet mens de grodde og deretter avspilt i overdreven høy hastighet. Plantene VIL så mye, de er så fulle av saft og livskraft og dekker jordoverflaten med påtrengende sensualitet. Har jeg fra barnsben av hatt en ubevisst frykt for naturens dominans over mennesket og assosiert planter med forråtnelsen av døde kropper?

Lenge har det passet meg fint å lukke øynene for produksjonen av biomasse og fokusere på mine genuine interessefelt: Litteratur, film, musikk, dyr, og menneskelige relasjoner. Men jordens overlevelsessjanser øker hvis vi evner å endre tankebaner og mønstre, og omfavner enhver mulighet til å fremstille egen føde uten eksterne og ressurskrevende produksjonsledd.

Derfor vil jeg fortsette å kjempe for den gotlandske kjøkkenhagen, og undertrykke surmulingen når jeg må opp på morgenen for å vanne, eller når knærne og fingrene verker etter den endeløse grafsingen i jorden som må til for å gi de utvalgte vekstene best mulig levevilkår.

Og spirene til min nye interesse for jorden fantes allerede i romanen Gildra (Solum Bokvennen, 2018), der jeg skildret aspargesene som hvert år spruter opp fra Gotlandshagen helt av seg selv på mirakuløst vis:

*

Hun hadde ikke vært der da det begynte, visste ikke hvor lenge aspargesspirene ventet før de små spydhodene spiddet jorden nedenfra. Man måtte bøye seg for å se dem, for å kunne tro at det var sant, at noe plutselig spratt frem og ikke gjorde annet enn å stange videre opp i luften til det var blitt til et aspargestre og hver av de gråbrune duskene på de grønne stenglene hadde strukket seg ut til selvstendige greiner, som igjen fikk egne nuppete greiner, hver lille nupp ble til en ny grein, i det uendelige til urskogen kvalte seg selv. Det gjaldt å klippe av toppene før greiene foldet seg ut og stenglene ble harde og sprø som siv. (...) Alt som lå i jorden, ventet på dette som skulle sette alt i gang. De ville vite hva det var når det skjedde, da ville de skjønne hva de skulle gjøre, hvor lenge de skulle holde på. Hun trengte ikke sitte bøyd slik og stirre for at noe skulle hende. Hun måtte bare ikke stryke for mykt, gi for mye varme som kunne forvirre, sende ut feil signaler til de som ventet.