Å plante et tre

Da Joanna spurte om jeg ville være med på å lage blogg om klima og klimaangst sa jeg ja med én gang. Jeg er kronisk syk, med både borreliose og post commotio syndrom (såkalt "langvarig hjernerystelse"), og har få krefter og lite å gi. Men akkurat dette er så viktig at jeg ikke trenger å nøle. Hvis jeg har noen krefter å bruke vil jeg bruke dem på dette.
Jeg har bekymret meg om klimaet siden jeg var barn, og jeg bekymret meg faktisk så mye for det i oppveksten at jeg ble nødt til å filtrere det vekk da jeg ble eldre, fordi jeg ikke hadde nok redskaper å takle det med.
I mai i fjor skjønte jeg alvoret av plastavfall og -forurensning og begynte å leve mer avfallsfritt. I februar i år meldte jeg meg inn i Extinction Rebellion, et par måneder etter at den norske avdelingen ble opprettet. Men det var ikke før nå i april, da jeg hørte på den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg holde en tale i Berlin, at alvoret virkelig sank inn over meg. Jeg har, som Joanna skrev, visst om faktaene, fulgt med, skjønt at det er ille. Men da hun sto der og sa at vi har elleve år på å endre politikk og stoppe klimagassutslippene, før vi setter i gang irreversible prosesser som vil føre kloden ut i økologisk kollaps - da sank det inn. Hvis vi vil fortsette den menneskelige sivilisasjon må vi handle umiddelbart. Dette var i starten av april, nå er det juni. Jeg fikk høy angst, og jeg har det fortsatt.

Det virker som at det er sånn med mange klimaaktivister: de har lest faktaene, de veit at det er ille, men av en eller annen grunn er det én fakta eller ett argument som plutselig trenger  forbi alle beskyttelser vi har satt opp, og får sinnet til å skjelve. Hva er det vi har gjort? Hvorfor stopper ikke alle opp og lytter? Handler?
Etter dette har jeg satt meg inn i klimakrisa, langt mer enn tidligere. Jeg har også bombardert mine kanaler i sosiale medier med fakta og memes, og gitt opp alle hemninger når det gjelder å være sparsommelig. Jeg deler alt jeg føler er viktig, og håper at noen, i hvert fall én, vil lese.

Men hva skal denne bloggen handle om, da? Vi er har hverken politisk eller økonomisk makt, og kan ikke redde verden med den, så er det noen vits å gjøre noe egentlig? Jeg vil si at det alltid er en vits. Som W.S. Merwin skriver i diktet Place: On the last day of the world / I would want to plant a tree. Hvis verden ikke er til å redde, er det best å prøve. Hvis verden er til å redde er det bare å brette opp ermene og gå i gang. Vi vil bruke denne bloggen til å dele tips, diskutere bøker, aksjoner og nyheter, vise fram prosessen vi er i, og forhåpentligvis også høre hvor dere er i deres prosess. Fortelle om hva vi lærer og høre hva dere lærer. For det er en prosess dette her, å leve dette uperfekte livet. Framtida er uviss, men la denne bloggen være et tre. Eller to.