Bien som overlevde

Gjesteinnlegg av forfatter Heidi Sævareid

Da jeg skulle låse opp sykkelen min i dag, oppdaget jeg en bie som krøp rundt på sykkelstativet. Den så puslete ut, og lettet ikke selv om jeg stakk fingeren nesten helt borti. Antagelig kom den fra bikubene på taket til markedet like ved. Jeg bor i Bristol – et sentrum for Urban Pollinators Project, men selv om det finnes flere bier her enn i mange andre byer, var jeg fast bestemt på å redde akkurat denne bien. Det var hjerteskjærende å se hvordan den strevde med å lette.

Jeg husket humletipset som har gått viralt i flere omganger siden det først ble lagt ut i 2015, så jeg løp tilbake til stamkafeen min for å be om sukkervann og aller helst også litt bananskall, som ble anbefalt i det virale innlegget. Den hyggelige baristaen Sam hadde selv reddet en bie med sukkervann, så han var ikke sen om å løse opp litt sukker i vann og skrelle bananen han hadde tatt med til lunsj. Jeg fortet meg tilbake til sykkelstativet, men da satt bien på asfalten. Mannen min, som sto og passet på den, kunne fortelle at den nærmest hadde falt. Nå kravlet den rundt og prøvde å åpne vingene. Forsiktig la jeg bananskallet på bakken og dynket det med sukkervann. Det tok ikke lang tid før bien krøp bort til sukkervannet og satt stille en stund. Og så lettet den! Helt plutselig! Den så ut til å fly ubesværet, og jeg var lykkelig.

Honningen som St. Nicholas Market-biene lager, selges på Source, en mathall som baserer seg på kortreist, økologisk og sesongbaserte varer. Jeg fortalte dem om den lille redningsaksjonen min, og de sa at i år ser det ut til å bli ekstra mye og god honning fra takbiene. Jeg gleder meg til å prøve årets BS1 Honey! I mellomtiden skal jeg spise opp denne honningen, som kommer fra noen andre urbane Bristol-bier.

Sukkervanntipset plukket jeg forresten ikke opp på nettet – det var mamma som videreformidlet det. Så lenge jeg kan huske, har hun engasjert seg for å redde dyr, fugler og insekter. Hun holder seg oppdatert på hvilke fugler som spiser hva, setter alltid ut vann til humlene i tørre perioder, og under tørkesommeren i fjor gikk hun jevnlig opp i skogen med vannbøtter til rådyrene. Når vi er på hytta på Sørlandet, passer hun på paddene (som er en truet art). Hun setter frem små asjetter med vann – hun kaller dem paddebad.

Én gang (som tenåring, selvsagt) ble jeg flau over mammas forsøk på å redde et dyr – det var da hun stilte seg foran en buss midt i rushtrafikken for å redde en sint svane som hadde lagt seg til midt i veibanen. Det var ikke redningsdåden i seg selv jeg ble flau over – det var vel heller det at hun prøvde å lokke svanen til seg med en banan. Svaner er altså ikke videre interessert i bananer. Bananer – eller rettere sagt sukkervanndynket bananskall! – passer bedre for slappe humler og bier. For det funker! Det er ikke en myte fra sosiale medier!

Forresten – må det være bananskall, eller holder det med sukkervann? Jeg tok et raskt søk på nettet for å bringe dette på det rene, og det kan virke som om banan ikke er strengt nødvendig. I dette innlegget på den koselige nettsiden Humlekroken nevnes det for øvrig at farger virker tiltrekkende, spesielt gul og blå. Jeg er ikke biolog, så dette vet andre mer om – men det er nok trygt å tipse om sukkervann (banan eller ei) hvis man ser en bedrøvet bie eller humle!

Her satt bien, men den fløy før jeg rakk å ta bilde

PS. Det er aller viktigst å redde bier og humler om våren. Alle humler som er ute tidlig om våren er dronninger på leting etter et sted å bygge bo og legge egg. Redder man en humle om våren redder man altså en hel koloni!