Røde damer, grønt liv.

Jeg leser akkurat en bok av den belgiske psykiateren Paul Verhaeghe om hvordan samfunnet vi lever i former vår identitet. Han mener at vi har to drifter i oss - en drift til nærhet og en drift til autonomi, og at disse kommer tydelig fram i vår psykologiske utvikling som barn. Vi trenger både å være et selvstendig individ, men vi trenger også å være del av et samfunn. Han mener at alle trenger nærhet og tilhørighet for å være sunne og friske mennesker. Verhaeghe skriver at vårt neoliberale samfunn har formet vår identitet i altfor stor grad mot å jage etter selvstendighet, og at dette har mange negative konsekvenser. Fra side 236: "The postmodern individual suffers from a strange type of dissociation, a new form of split personality. We condemn the system, are hostile to it, and feel powerless to change it. Yet at the same time we act in a way that reinforces and even extends it. Every decision we make - what to eat and drink, what to wear, how to get about, where to go on...

JEG LAGER FRUKTPOSE: Først fant jeg fram noen klær som var ødelagte eller med hull i. Denne helgen har vært sånn middels. Onsdag var det vanskelig å slappe av etter en uke med mye arbeid, men på torsdag fikk jeg omsider kommet meg av stressekspressen. Jeg begynte å gjøre alle forfalte småoppgaver og leste nyheter og tekster jeg hadde glemt å lese. Blant dem var en Facebook-post  som min venninne Frøydis hadde bedt meg om å lese flere ganger. Jeg satte i gang og en bølge av angst fylte meg. Jeg gikk ut på kjøkkenet og så fjernt ut av vinduet. Samboeren min kom inn og spurte hva som var galt. Forskremt befalte jeg ham å lese det jeg nettopp hadde lest. Han kom tilbake ti minutter senere og sa: Vi må kjøpe jord og dyrke mat. Vi kommer til å sulte. Jeg kjenner til faktaene om klimakrisen (vi skal skrive mer om dem), men av en eller annen grunn har de ikke truffet meg like emosjonelt før, ikke gitt meg denne grusomme og sugende følelsen i magen. Jeg skrev til Frøyd...