En amatør syr for å takle klimaangst

JEG LAGER FRUKTPOSE:
Først fant jeg fram noen klær som
var ødelagte eller med hull i.

Denne helgen har vært sånn middels. Onsdag var det vanskelig å slappe av etter en uke med mye arbeid, men på torsdag fikk jeg omsider kommet meg av stressekspressen. Jeg begynte å gjøre alle forfalte småoppgaver og leste nyheter og tekster jeg hadde glemt å lese.

Blant dem var en Facebook-post som min venninne Frøydis hadde bedt meg om å lese flere ganger. Jeg satte i gang og en bølge av angst fylte meg. Jeg gikk ut på kjøkkenet og så fjernt ut av vinduet. Samboeren min kom inn og spurte hva som var galt. Forskremt befalte jeg ham å lese det jeg nettopp hadde lest. Han kom tilbake ti minutter senere og sa: Vi må kjøpe jord og dyrke mat. Vi kommer til å sulte.

Jeg kjenner til faktaene om klimakrisen (vi skal skrive mer om dem), men av en eller annen grunn har de ikke truffet meg like emosjonelt før, ikke gitt meg denne grusomme og sugende følelsen i magen. Jeg skrev til Frøydis og hun svarte at hun følte akkurat det samme.

Jeg klarer ikke å gjøre en ting på en gang, så
her syr jeg mens jeg leser Ellen Engelstads 
artikkel om meritokrati i "Ingen mennesker 
er født frie" (Dreyer, 2017).

SKJÆRE TENNER PÅ INTERNETT?

Jeg spurte: Skal vi skrive blogg? Hun svarte ja.

Hvorfor skrive blogg om klimaangst? Jeg føler meg som en uperfekt person, som til tross for at hun burde slutte å fly og burde bli vegetarianer og zero-waster i morgen ikke klarer det. Jeg skal fly til Island i sommer, og det er ikke siste gangen i livet jeg kommer til å fly. Jeg spiser fortsatt kjøtt. Jeg kjøper ting med plast rundt.

Men jeg har lyst til å bli bedre. Og jeg har lyst til å lære.

Det er dette denne bloggen skal handle om. Små ting som man på menneskelig og uperfekt vis prøver å gjøre for å leve et grønnere liv. Grunnen til at bloggen heter "røde damer" er at vi begge er medlemmer i Rødt. Vi har også begge meldt oss inn i Extinction Rebellion Norge, og det kommer helt sikkert oppdateringer på bloggen om XR-aksjoner.

Det ble en rar liten Marx-frukt- og grønn-
sakspose. Samboeren hevder at han skal
bruke den.

PLASTEN VÅR ENDER OPP I HAVET

Det er en kjensgjerning at Norge ikke har kapasitet til å gjenvinne sin egen plast, og derfor sender den til Tyskland. Tyskland har imidlertid heller ikke kapasitet og sender plasten videre.

Tidsskriftet Minerva skriver: "På oppdrag fra den ideelle organisasjonen Ocean Conservancy har McKinsey beregnet at hele 25 prosent av all plast som ender i havet, opprinnelig ble innsamlet til avfallshåndtering."

Dette avfødte et ønske om å redusere min plastbruk så mye som mulig. Jeg beholdt en drueboks i plast for å gjøre den om til mini-drivhus for salat og jeg har sydd en pose fra en gammel, hullete Marx-t-skjorte. I stedet for å ta plastposer i butikken, kan samboeren min nå putte brokkolien og løken rett inn i et ultimat fashion-statement.

Slike tiltak alene redder ikke kloden, men noe må jeg jo gjøre mens jeg venter på apokalypsen.