En motvillig kjøkkenhagekonvertitts betroelser
Gjesteinnlegg av Hilde Susan Jægtnes, surrealist og pragmatisk frilansforfatter * Jeg går alltid i vranglås når folk vil definere meg som kvinne, eller noen med utpreget kvinnelige interesser. Ikke fordi jeg føler meg undertrykket eller undervurdert, men fordi jeg ikke har lyst til å gjøre noe eller interesse meg for noe som jeg ikke har valgt hundre prosent selv. Derfor har jeg nesten hele livet vært i opposisjon til det jeg har oppfattet som kvinnelige aktiviteter: a) matlaging b) strikking/sying/håndarbeid c) hagearbeid Med mine to brødre vokste jeg opp med gutteleker og jenteleker side om side. Jeg lekte med Barbie (som ofte ble kidnappet og deretter enten reddet av Ken eller drept) og babydukker med stive hoder, armer og bein og lealause torsoer (som jeg kledde på, skiftet bleier på, ga flaske til og så videre – dette fremsto som monotont og kjedelig da jeg ble åtte år, samme år jeg begynte å skrive poesi). Samtidig lekte jeg med Lego, Playmobil og Matchbox-biler.
Kommentarer
Legg inn en kommentar